mandag 19. april 2010

Fahrenheit 911




Michael Moore er en kontroversiell filmskaper, kjent for sin svært samfunnskritiske vinkling i filmene sine. i Farenheit 911 ser han med kritisk syn på Georg W. Bush' presidentskap gjennom to perioder, og hans håndtering av situasjonen etter 11. september. Hans budskap i filmen er at bush-administrasjonen gikk til krig mot irak, ikke på begrunnelse av terroraksjonen 11.september. Det, mener han, ble kun et endelig påskudd for Bush til å kunne gå til krig. Han vil få frem at det i stor grad handlet om egen vinning og opprettholdelse av samfunnstrukturen ved å bruke frykt for kontrollere befolkningen, som det blir nevnt i slutten av filmen.


Moore har brukt en rekke virkemidler i filmen, for å få fram sin mening om saken. en viktig del er klippingen av filmen. Den er satt sammen av veldig mange ulike klipp, tatt ut av sin kontekst og satt inn i filmen slik at det passer inn i filmens budskap. Dette gjør at filmskaperen har ganske mye makt, for ved å ta klipp ut av sin egentlige kontekst, manipulerer han virkeligheten, og gjør det lett for mottakere å tro at det er slik, mens det kanskje i virkeligheten kan forstås helt annerledes, om det ble satt til sin rette sammenheng.
et eksempel er da hvordan Bush blir framstilt. Bush kommer med mange replikker og kommentarer som er tatt ut av sammenheng og satt inn i filmen. Klipp fra intervjuer er nøye valgt ut for å passe inn i denne filmens budskap, og gi det inntrykket av Bush, som filskaperen selv har. I tillegg er klippene av Bush som spiller golf, reiser på ferie og møter de afganske lederne farget av en musikk som står i kontrast til bakgrunnsmusikken i resten av filmen. På denne måten tydeliggjør han et inntrykk av at Bush ikke tok ordentlig ansvar som president, og i det hele tatt ikke har så god kontroll over situasjonen.

For å få fram sitt buskap tar Moore ibruk ulike appellformer. Jeg vil si at han både bruker etos, patos og logos. Etos betyr å spille på avsender. Det brukes sitater fra høytstående politikere med god faglig kompetanse, integritet og troverdighet og vi får innspill fra sivile som kommer med triste historier og som virker som gode, autentiske mennesker. I tillegg ønsker også Michael Moore å gi et inntrykk av at han selv har kunnskaper og erfaring, god moral og oppriktighet.

Patos spiller på følelser, og er en kraftfullt virkemiddel for å påvirke våre meninger og ståsted. I filmen møter vi pårørende til ofrene etter flykrasjet og etter Irak-krigen. Historier om en ektefelle som ikke lenger ser en mening med livet, og en mor som forteller om tilliten hun mistet til Bush etter at sønnen døde i krigen, skaper klumper i halsen hos seerne. dette er med på å få med seg seerne, og få de til å ta et parti, og man vil jo da naturlig sympaatisere med de fattige, de svake og de sørgende.

Logos er den appellformen som faktisk fokuserer på saken. Siden dette er en dokumentar, blir vi selvfølgelig servert en god del fakta. Det man nok bør vurdere, er måten fakta blir presentert på, og hvorvidt alle detaljer er rene fakta. Det er viktig i en slik dokumentar å ha ett litt kritisk syn på hva som blir presantert.

det kan diskuteres hvorvidt dette virkelig er en dokumentar, siden den helt klart har tatt en side i saken, og filmen er klippet slik at mottakeren nesten blir manipulert til å ta samme parti. den dyktige klippingen, og bruken av musikk underbygger hele tiden det samme budskapet. Dermed kan det være vanskelig å kategorisere dette som en dokumentar, siden det helt klart har personelige meninger i bunnen, og er manipulert til de grader for å få fram disse meningene. Man må ha et kritisk syn i bakhodet hele tiden mens man ser denne filmen. Man kan ikke svelge alt man får servert.

søndag 21. februar 2010

"Evig solskinn i et plettfritt sinn"

"Evig solskinn i et plettfritt sinn" er en film av Michel Gondry, og den kom i 2004.
filmen handler om Clementinge og joel som forelsker seg. men så sletter Clementine han fra minnet sitt etter et ganske turbulent kjærlighetsliv, som til slutt ikke så ut til å fungere. Når Joel finner ut at hun lenger ikke husker hvem han er, blir hans så knust at han ikke ser noen annen utvei enn å gjøre akkurat det sammen, nemlig slette henne fra sitt eget minne. Under prosessen med å slette minnene han har om henne, går vi inn i hodet til Joel, og får hele historien om de to, i baklengs rekkefølge, så det starter med toden like før de slo opp, og slutter med hvordan de møttes. Når vi ser det som skjer inne i hodet hans, er det veldig surrealsitisk, det som skjer, som en drøm, eller slik det er i tankene til en person.

historien starter på slutten, og går fram og tilbake i tid, og går mellom den virkelige verden og det som skjer inne i hodet til joel. Det er ikke før filmen er ferdig, og du har fått tenkt deg litt om at du får et lite "aah" og skjønner hele greia med filmen. og da vil man gjerne se den en gang til, og det kan være nyttig, for siden filmen var såpass forvirende får man garantert med seg mer, og kan "nyte" filmen litt mer andre gangen man ser den. når det er sagt, så er det noe av sjarmen til filmen at man må tenke litt mer når man ser den. det er en liten hjernetrimmer i motsetning til de fleste romantiske komedier nå for tida. det skjer et tydelig sjangerbrudd i filmen, for når vi ser starten , tenker vi automatisk at "greit det er en romantisk komedie, de blir forelska, det oppstår problemer men de få hverandre til slutt, og happy ending og alt det der." men plutselig tar filmen en vending, og vi føler at vi ikke henger med. dette skjer når joel kommer gråtende hjem og foteller at Clementie ikke visste hvem han var. så filmen svarer ikke til de forventningene vi har.
I filmen er det metakommunikasjon. Dette betyr at de prater om det som skjer. Her prater Joel og Clementine om hva de skal gjøre for at minnene ikke skal bli slettet. De sitter for eksempel i sofaen og prater om hvordan de skal gjemme seg.

det var en veldig bra film, som til tross for at den er litt forvirrende, og bryter fullstendig med forventningene våre, var spennende og veldig fin.

søndag 17. januar 2010

kommunikative funksjoner



Hans Bauge bruker mye kroppsbevegelse og han viser mye følelser når han snakker. i debatten skriker han og hisser seg opp, noe som gjør at folk ikke tar han seriøst. Allerede i starten av klippet så sitter han med knyttnevene sine, og veiver i lufta. Dette viser at selv om han ikke sier noe så er han veldig engasjert, og "hisser" seg opp allerde før han får ordet. Når han først får ordet blir det mer fokus på hvordan han formidler budskapet, altså ved å skrike, enn budskapet i seg selv. Han bruker derfor emotiv funksjon som er å "spille" på følelser og fokusere på avsender. Dette gjør at de rundt han ikke tar han på alvor, og en del ler av han. Og helt på slutten så sier den ene programlederen "Martin skal ut og reise igjen, og forhåpentligvis tar han med seg Bauge.". Dette viser at folk ikke tar han på alvor pga hans sterke bruk av emotiv funksjon.


Han bruker også litt konativ funksjon. Han prøver å overtale ved å argumentere at det ikke har vært noen andre vitner når de har sett noe utenomjordisk, og at de antageligvis bare har drømt. Men når han sier dette så er det også et eksempel på at han ikke er infromativ. Selv om han holder seg til saken så argumenterer han mer med hva han selv har erfart og hva han selv tror, enn å argumentere med ren fakta.