Fahrenheit 911

Michael Moore er en kontroversiell filmskaper, kjent for sin svært samfunnskritiske vinkling i filmene sine. i Farenheit 911 ser han med kritisk syn på Georg W. Bush' presidentskap gjennom to perioder, og hans håndtering av situasjonen etter 11. september. Hans budskap i filmen er at bush-administrasjonen gikk til krig mot irak, ikke på begrunnelse av terroraksjonen 11.september. Det, mener han, ble kun et endelig påskudd for Bush til å kunne gå til krig. Han vil få frem at det i stor grad handlet om egen vinning og opprettholdelse av samfunnstrukturen ved å bruke frykt for kontrollere befolkningen, som det blir nevnt i slutten av filmen.


Moore har brukt en rekke virkemidler i filmen, for å få fram sin mening om saken. en viktig del er klippingen av filmen. Den er satt sammen av veldig mange ulike klipp, tatt ut av sin kontekst og satt inn i filmen slik at det passer inn i filmens budskap. Dette gjør at filmskaperen har ganske mye makt, for ved å ta klipp ut av sin egentlige kontekst, manipulerer han virkeligheten, og gjør det lett for mottakere å tro at det er slik, mens det kanskje i virkeligheten kan forstås helt annerledes, om det ble satt til sin rette sammenheng.
et eksempel er da hvordan Bush blir framstilt. Bush kommer med mange replikker og kommentarer som er tatt ut av sammenheng og satt inn i filmen. Klipp fra intervjuer er nøye valgt ut for å passe inn i denne filmens budskap, og gi det inntrykket av Bush, som filskaperen selv har. I tillegg er klippene av Bush som spiller golf, reiser på ferie og møter de afganske lederne farget av en musikk som står i kontrast til bakgrunnsmusikken i resten av filmen. På denne måten tydeliggjør han et inntrykk av at Bush ikke tok ordentlig ansvar som president, og i det hele tatt ikke har så god kontroll over situasjonen.

For å få fram sitt buskap tar Moore ibruk ulike appellformer. Jeg vil si at han både bruker etos, patos og logos. Etos betyr å spille på avsender. Det brukes sitater fra høytstående politikere med god faglig kompetanse, integritet og troverdighet og vi får innspill fra sivile som kommer med triste historier og som virker som gode, autentiske mennesker. I tillegg ønsker også Michael Moore å gi et inntrykk av at han selv har kunnskaper og erfaring, god moral og oppriktighet.

Patos spiller på følelser, og er en kraftfullt virkemiddel for å påvirke våre meninger og ståsted. I filmen møter vi pårørende til ofrene etter flykrasjet og etter Irak-krigen. Historier om en ektefelle som ikke lenger ser en mening med livet, og en mor som forteller om tilliten hun mistet til Bush etter at sønnen døde i krigen, skaper klumper i halsen hos seerne. dette er med på å få med seg seerne, og få de til å ta et parti, og man vil jo da naturlig sympaatisere med de fattige, de svake og de sørgende.

Logos er den appellformen som faktisk fokuserer på saken. Siden dette er en dokumentar, blir vi selvfølgelig servert en god del fakta. Det man nok bør vurdere, er måten fakta blir presentert på, og hvorvidt alle detaljer er rene fakta. Det er viktig i en slik dokumentar å ha ett litt kritisk syn på hva som blir presantert.

det kan diskuteres hvorvidt dette virkelig er en dokumentar, siden den helt klart har tatt en side i saken, og filmen er klippet slik at mottakeren nesten blir manipulert til å ta samme parti. den dyktige klippingen, og bruken av musikk underbygger hele tiden det samme budskapet. Dermed kan det være vanskelig å kategorisere dette som en dokumentar, siden det helt klart har personelige meninger i bunnen, og er manipulert til de grader for å få fram disse meningene. Man må ha et kritisk syn i bakhodet hele tiden mens man ser denne filmen. Man kan ikke svelge alt man får servert.